A smile can hide a whole person.

Lyset treffer henne, det skinner gjennom den lille sprekken mellom vinduet og gardinen. Kulden tar tak i kroppen hennes. Dynen ligger i den andre enden av sengen. Det lille lyset som treffer henne varmer henne litt. Hun kan høre mennesker snakke og styre, de jobber. Hun kan høre barn, barn som smeller bena i sklia, så det lager en tordenlyd, de skriker, de ler. Hun kan føle hodet anstrenge seg mer og mer, for hvert minutt hun lander på jorden, etter turen til drømmeland. Det verker, som om noe holder henne igjen i sengen, det er så vondt. Foreldrene hennes vekker henne stadig vekk, de minner henne på om hvor mye klokken er. Hun føler seg presset. Hun prøver å sette seg opp, sakte. Musklene strammer seg i ryggen, hun må bruke armene for å komme seg helt opp, det verker.


Skuffelse er ordet hun føler, når hennes far sier til hennes bror Du er så flink, som legger deg tidlig og står opp i riktig tid. Var det meningen at han sa det litt ekstra høyt, i det broren skulle gå til skolen, mens hun lå med sterke smerter, en etasje over, i sengen sin. Var det meningen, meningen at hun skulle føle presset om å glemme tankene og smertene som gjorde kvelden og natten til søvnløs. Var det meningen at hun skulle føle presset for å glemme den intense smerten i hodet og kroppen som verker og er så altfor svak der hun ligger. Hun føler seg ensom, som om hun sitter i et rom fylt av mennesker, men samtidig så tomt. Jeg vet han ikke mener det vondt, for han elsker meg og resten av familien over alt på jord.

Hvordan føler du deg i dag, er setningen hun hører hver dag, av sine nærmeste. Bra, greit, fint, er ordene de får til svar. Det er ord fylt av løgn og press. Noen dager sier hun det som det er Jeg har vondt i hodet og er sliten. Hun sier det på en overlegen måte, som om hun ikke vil gå mer inn på det. Du skal ikke få prøvd å gjøre noen lekser i dag da.. men bare hvis du orker da, er noen av svarene hun får. Hun smiler og snur seg rundt, vekk fra personen. Hun kan føle tårene presse på, men den kontrollerte personene tar over henne. Hun klarer ikke slippe det løs, hun orker ikke forklare. Forklare alt det vonde, ingen vil forstå det sånn hun mener det uansett. Alt blir mistolket.


Det ringer på døren, det er en skjærende lyd for ørene hennes. Hun tvinger seg opp av sofaen, mens hun setter på smilet, som får alle til å tvile på om at hun faktisk er syk. Hun kan se personene hun er så glad i stå utenfor. De smiler mot henne, de er som en gjeng med lykketroll, hun kan ikke annet enn å fnise. Blir du med ut ? kan vi komme inn, er spørsmålene som gnager i det de kommer ut av munnene deres. Hun tenker, lenge, helt til setninger som Jeg er så sliten ? Orker ikke i dag, kommer ut av munnen hennes. Hun kan se ansiktene deres skifte uttrykk, de er fylt av oppgitthet og skuffelse. Men vi er jo også slitne ? Bare en liten stund da, får hun til svar. Kroppen og hjernen kjemper i mot, men hun kan ikke annet enn å si Okei, men kan ikke så lenge.



Tiden går så fort, mens de snakker om alt mellom himmel og jord, mens de tuller med hverandre, mens de nyter hverandres selskap. Flere timer har gått, det var ikke det hun hadde planlagt. De spør ofte Hvorfor er du ute når du ikke har vært på skolen, hun orker ikke, hun orker bare ikke forklare det nok en gang. Nå må jeg gå inn, er så sliten, er som regel setningen hun sier, når hun får tvunget den ut av munnen. Hvorfor, du virker jo helt frisk, svarer de. Hun kan føle et sinne treffe henne. Kan de ikke bare forstå, forstå at hun har lært seg å leve med sykdommen en liten stund, helt til det blir for tungt å bære. Kan de ikke bare forstå at sminke og en usynlig maske kan skjule ufattelig mye. Men det er ikke lett å forstå sånne ting, det vet jeg godt selv. I det hun går, kan hu se skuffelsen i øynene deres, hun kan kjenne hjerte rive.


Det er ikke mange som vet at denne jenta kjemper hver eneste dag for å komme seg på skolen, hun før var lei av. Det er ikke mange som vet at denne jenta pakker sekken i god tid, kvelden før, i håp om å komme seg på skolen neste dag. Det er ikke mange som vet at denne jenta finner frem klær hun skal ha på seg neste dag, så hun kanskje får litt mer krefter og søvn. Det er ikke mange som vet at denne jenta nå har skrekk for vann med noe i, bare på grunn av alt hun har måttet drikke for å få unyttige resultater. Det er ikke mange som vet at denne jenta føler at hun skuffer alle, når hun ikke gjør det hun egentlig skulle ha gjort, hvis hun ikke hadde vært syk. Det er ikke mange som vet at denne jenta legger seg med håp om at morgendagen kanskje blir litt mer som før. Det er ikke mange som vet at denne jenta kjemper seg gjennom hver eneste dag, med tårer i øynene. Det er ikke mange som kan se at denne jenta er syk, veldig syk.


Små oppturer og store nedturer, hun har ikke krefter til mer, hun har truffet det svarte hullet, på de mørkeste kveldene.


Denne jenta er meg, og jeg må klare det.

Denne teksten er desverre ikke skrevet av meg, men jeg tror ikke det finnes en annen tekst i verden som kan beskrive hvordan jeg har det, på en så bra måte. Så jeg fikk lov å kopiere den fra Rikke. Du finner innlegget her.

8 kommentarer

meblogg

31.05.2012 kl.21:03

Nå fikk jeg tårer i øynene og klump i magen. Siden jeg har ME selv så har jeg ingen problemer med å forstå hva du skriver. Du skriver så bra at jeg håper det når ut til de friske også. Ikke minst dine foreldre så de forstår hvordan du har det. Stor styrkeklem.

meblogg

31.05.2012 kl.21:45

Noen ganger tenker jeg at det er lettere å ha kreft selv om jeg er livredd den sykdommen...

Liss Miriam

01.06.2012 kl.10:06

ooi, fikk trårer i øynene!!

sophie marken

01.06.2012 kl.14:40

kjempebra skrevet!:)

♥ Maja

01.06.2012 kl.19:28

for et utrolig trist og sterkt innlegg!! fy søren, altså...

Eldeen

01.06.2012 kl.20:28

Utrolig fint skrevet. Kjenner meg igjen i mye av det. Håper du får bedre dager. <3

Martine <3

02.06.2012 kl.13:02

Sjølv om de va du som ikke skreiv ditta Filippa, så veit ej at du kjenne dej så enoormt igjen i de:(

Ej blir så lei mej å vil så gjerne hjelpe! Skulle ønske ej kunne ta over sjukdommen for dej! Ej elska dej vennen<3

nina

04.06.2012 kl.19:49

åååhhh, venneen!!!! e e her for de uansett ka, iluu<3<3

Skriv en ny kommentar

Filippa CH
Filippa CH

19, Ålesund

Hei og velkommen til min blogg! Her blogger jeg mest om min lidenskap for mote, men også mye om hverdagen min med ME, kronisk utmattelsessyndrom. Enjoy!

hits