ME

fremskritt

literally! Gikk en liten tur igår, og det føles så bra! Det er en ting å si at jeg er bedre fra ME, og en ting å faktisk gjøre noe for å bevise det. Smilte hele veien, haha. 





Tanker

Klokken er allerede ti om morgenen og jeg har ikke sovet inatt. Kan igrunn bare stryke alt jeg hadde av planer idag, for jeg kommer til å slukne på sofaen innen seksten-nullnull. Dette vet jeg for det skjedde igår, det skjedde dagen før, og det skjer alle netter jeg ikke sover. Det nytter heller ikke å gjøre noe før fire for jeg kommer til å være et vrak hele formiddagen, helt til søvnen tar meg. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive om søvnløse netter, jeg bare finner ikke ord på det jeg egentlig vil si. Det går vel noe i den dur at jeg ikke har det så bra nå for tiden. Jeg er ikke så utmattet lenger da, har ikke vært det på en stund heller. Det føler som om ME slipper taket, men istedet ligger det andre ting som plager meg. Så sånn sett føler jeg at det aldri har vært verre å leve, men samtidig er jeg ikke plaget av utmattelse på den måten.




uten humør

Hei, lenge siden sist. Har kommet hjem fra Hellas, men det spiller egentlig ingen stor rolle. Idag er en sånn dag hvor jeg sitter i sofaen og slenger ut sære lyder, jeg tror det en blanding mellom gråtkvalt og sint. Jeg vet ikke engang hvorfor jeg er trist, eller hvorfor jeg er sint. Jeg vet bare at jeg er utrolig trøtt fordi jeg hadde mareritt inatt igjen. 




stikker av

Jeg har greid å tvinne døgnrytmen rundt lillefingeren, i over tre uker har den vært der. Jeg har gjort en aktivitet hver dag, mer eller mindre. Lagt meg, og så stått opp; til samme tid hver dag.

Men så går det ikke lenger, og nå ligger jeg her. Er våken om nettene, umotivert, med tanker som flyter over hverandre i et evig øresus.

Det har blitt til at venner blir satt til side (unnskyld), for jeg orker ikke å snakke, orker ikke tenke. Plutselig er ikke ME mitt største problem lenger, for det er så mye annet dritt i hodet mitt som plager meg.

Det hjelper egentlig ikke at jeg for øyeblikket ligger på et hotell utenfor Gardemoen, og at om tre timer sitter vi på gaten vår, nesten på vei til Hellas.

Hva er det man sier; god tur?

Hjemme i egen seng

Da er jeg endelig tilbake i Ålesund. De to siste ukene har vært utrolig fine, men samtidig kjempeslitsomme.

Jeg fikk vel knapt skrevet ett innlegg mens jeg var der og resten av tiden ble brukt på leting etter internett, Karl Johan, og legetimer. Nå har jeg blitt sendt hjem, sammen med aktivitetsplan for dagen og velvitende om en del ting som jeg ikke var helt klar over. Jeg er vel egentlig ganske lettet over å endelig få snakket med noen, men når du plutselig står der med svak sosial angst er det ikke så gøy likevel.

Nå er jeg ihvertfall hjemme. Er sliten, men på en bra måte! Har allerede prøvd å ta i bruk planen, og dagens aktivitet har vært grilltur på emblemsanden!

Dag 1 på Riksen

Hei! I dag kl. 9 møtte vi opp på sykehuset og etter litt venting fikk vi tildelt et rom før det var samtaler med legene. Var veldig sliten etter et par timer, så sovnet i fanget til mamma på det siste møtet. Senere, etter middag, dro vi på Karl Johan og spiste is før vi dro vi tilbake til sykehuset. Nå ligger jeg i senga på rommet jeg har fått, er kjempetrøtt!

Imorgen skal vi snakke med legen som er flinkest med ME, så det blir spennende!

en tegning

Jeg er som en tegning. Som en liten jente på et stort ark. En liten jente på et stort ark, som gråter. Tårene renner og renner, og til slutt er ikke strekene sterke, men svake og utydelige. En liten, svak og utydelig jente på et litt for stort ark.

Jeg er som en veldig fin tegning, men som kun henger oppe fordi den ble tegnet

i det siste

Ble visst verken bra blogging, eller noe blogging, de siste dagene. Helt ærlig, det er ingenting som skjer, bortsett fra at jeg har vært på besøk og shopping. Har jo ikke kjøpt klær på lenge, så det var jo gøy. Har desverre ikke energi til å ta bilde av det da, så vi får se hva jeg gjør. Ellers har de siste dagene bare blitt brukt på redigering, idol, og sjokolade!

Akkurat nå sitter jeg i min faste sofakrok (ye) og ser på house. Skulle ønske jeg kunne vært med som pasient, og blitt frisk i slutten av episoden... Hadde virkelig vært noe.

Gone in a blur

Jeg kom hjem fra Martine på torsdag, nå er det tirsdag. Dagene flyr og det eneste jeg husker å ha gjort er å sove og se på tv. Har occasionally vært på do også, og det vet jeg fordi det er det jeg gruer meg mest til i døgnet nå. Det er så sinnsykt slitsomt, så av og til vurderer jeg å sitte der resten av dagen, eller skaffe bleier. livet suger

Jeg har ingen plan lenger heller, tror ikke legen vet helt hva han skal gjøre. Er søkt inn på Catosenteret, og sånn, men det er uendelig ventetid på lista. Blir litt oppgitt, hvordan skal jeg "keep calm and fight M.E." når vi ikke har noen plan?




ME-tumblr?

Har hatt en sinnsykt stygg tid sammen med min uvenn, m.e. Livet har ikke vært så lett i det siste og jeg har fått sterkere sovetabletter for, og jeg siterer: "å få en bedre døgnrytme", hilsen legen. Funny story: Jeg tenkte jeg skulle prøve de igår da jeg skulle legge meg, for å kunne våkne til tannlegetimen min. Som sagt- så gjort, og det endte med at pappa måtte utsette timen (til idag yess!!, (merk ironien)) fordi jeg ikke våknet før sju på kvelden. ååå. Så idag blir det tannlegetuur

Har laget meg en tumblr til, om ME'en, sånn at jeg slipper å spamme ned bloggen om hvor forferdelig livet mitt er. Så hvis du vil se, klikk her 

endless

jeg spiser sjokolade midt på natten mens jeg scroller nedover endeløse tumblr'er fyllt med bilder som beskriver alle mine følelser og jeg gråter og krøller meg sammen til en ball mens sjokoladen smelter i fanget mitt og jeg gråter og gråter og holder rundt meg selv siden ingen andre er her for å gjøre det og sånn fortsetter det i det uendelige og etter en liten stund i evigheten er håret mitt klistret fast i ansiktet mitt og så fortsetter det igjen og tårene renner og alt jeg kan tenke på er

              hvorfor meg

Enda en dag

Jeg sover ikke, jeg ligger her, jeg stirrer, og jeg hører. Hører pusten min flyte fjærlett nedover kroppen, hører knirkingen i veggene, hører bilene kjøre forbi. Jeg hører naboen stå opp klokken fem sharp, og jeg hører også naboen dra klokken syv, sharp, akkurat som alle andre dager.

Jeg hører musikken flyte gjennom hodetelefonene, jeg hører vinden ute gå amok, og over alt dette hører jeg min egen hjertebank. Jeg hører tårene trille ned kinnene mine og inn i hårstråene. Jeg hører også de tårene som så altfor lydløst treffer puten.

Jeg hører tankene mine spinne, tærne mine krølle seg og solen titte over fjellet. Jeg hører barn gå til skolen, og vaskemaskinen på badet. Jeg hører stemmene fortelle meg at dette vil gå over, at alt vil bli bedre,

men høyest over alle lyder hører jeg min egen stemme som sier at dette er nok en dag som jeg skal se på

og jeg hater det




Enten eller

Hei igjen. Har litt problemer med å blogge, enten har jeg kjempemye på hjertet som jeg vil dele, men orker ikke, eller så er jeg helt fullstendig blank og kommer ikke på noe. Det er så svart/hvitt, finnes ingen mellomplass som tillater å være bare litt inspirert, og det finnes heller ingen plass å finne energi

Og nå sitter jeg her, ti over ti på en søndagsmorgen, og da tenker jeg at alle skjønner at jeg ikke har sovet inatt. Hvem står opp så tidlig på en søndag? (tydligvis, alle andre enn meg) Jeg vet ikke, blir litt forvirret og frustrert over meg selv, for å være så tvetydig og merkelig.

A faint hello

Den siste uken har jeg vært satt opp på hormontilføring, prøvene på sykehuset viste nemlig at jeg manglet et hormon. De sa at det mest sannsynlig var noe galt med hypofysen eller i regjeringen over. De sa også at med medisiner ville jeg føle meg bedre (som i 'bra fra ME' bedre) i løpet av en ukes tid. Det var selvfølgelig for godt til å være sant. Yes

Har ikke snakket så mye med folk i det siste heller, orker ikke. Jeg føler meg så trist. Jeg visste at jeg ikke skulle håpe, jeg visste at det ikke ville gå. Likevel tenkte jeg at nå, nå blir jeg kanskje frisk. idiot




Q's and A's

"Jeg lurte på om du kunne skrevet litt hva du pleier å gjøre og hvordan kroppen føles når du har M.E.? Jeg er selv under utredning for dette.."

Hva jeg pleier å gjøre
Dette varierer egentlig ganske mye. Noen dager bare sover jeg, mens andre dager drar jeg og møter venner, drar på kafè, shopping etc. Kommer helt an på hvordan jeg føler meg og hva jeg har gjort dagen før. Du må gjerne tenke flere dager i èn, sånn at du har litt å gå på om du finner på noe krevende. Jeg går ikke på skole, har ikke jobb og går ikke på noe sport (nei serr), siden det bare er helt uaktuelt. Skole pleier å variere ganske mye tror jeg, jeg gikk jo på skole i tiende, siden da fikk jeg det til.

Hvordan kroppen føles
ME er jo en diagnose du får hvis legene ikke finner noe feil med kroppen din- i tillegg til at du må være innenfor rekkevidden på et par symptomer. Derfor er det jo ganske varierende fra person til person, jeg får for eksempel sjeldent problemer med lys og lyd. Og som sagt varierer det også fra dag til dag. Av og til føler jeg at kroppen er sinnsykt sliten, sånn at jeg ikke orker å røre på meg, lukke munnen osv, men hodet er helt klart. Andre ganger er jeg sliten i både hodet og kroppen, og avogtil er jeg ikke så sliten. Noen ganger er jeg trøtt, andre ganger er jeg utmattet. Ofte kan jeg ha sovet hele dagen og våkner om kvelden, også er jeg trøtt igjen om natten.. Føler at hele greia er litt influensa-ish med ekstra trøtthet.

Greit å ha i bakhodet,

Håper du fikk svar på spørsmålene dine, også ønsker jeg deg god bedring og lykke til!


Tar meg en liten pause i noen dager. Er litt ting som skjer og orker ikke å blande bloggen inn i det ennå.

Please,

Idag skal jeg en liten tur på legen, ellers har jeg ingen planer as usual. Innkjøpsinnlegg kommer snart, har bare ikke fått tid til å ta de, mangel på energi er mye mer avgjørende enn man skulle tro

Awake but not alive

Jeg orker ingenting og senga er min beste venn. Har begynt å flytte meg litt mellom senga og sofaen, ettersom jeg begynner å legge merke til en utdypning der jeg ligger. Jeg ligger for mye. Kan ikke si at jeg sover for mye, kun i det meste laget. Men hovedsaklig ligger jeg bare her. Teller planker i køya over meg og stirrer på gardinene til jeg begynner å legge merke til dagslyset som kommer sivende igjennom.
Enda en søvnløs natt

Jeg ligger her helt alene, dømt til å se verden leve. Livet mitt er satt på pause, jeg lever ikke. 
jeg finnes bare,
jeg er bare

Det er slitsomt å bare være

Behind the scenes

Hei! Har nettopp våknet og sitter og spiser. Det er ikke noe som heter døgnrytme lenger, jeg kommer og går som jeg vil. Skolen står ikke i min avtalebok lenger. Først og fremst fordi jeg ikke har en avtalebok, men også mest fordi jeg har sluttet. Sykmeldt meg. Som er så utrolig lettende, men samtidig så utrolig deprimerende. Nå er det garantert at jeg ikke får bli russ med de andre. Yess

Sitter bare og venter på at det skal bli jul. Det er ikke stort annet å gjøre. ME handler igrunn bare om venting. Man venter på at man skal bli frisk her, og jammen venter man på at man skal bli frisk der også. Jeg venter også litt på neste måned, for da får jeg penger igjen. Jeg venter på mitt månedlige løfte om ikke å bruke alt med en gang, og jeg venter på å bruke alt sammen med en gang, nøyaktig slik jeg bruker.

Jeg sitter egentlig bare her, med for mye fritid. Hører på musikk 25 timer i døgnet, tar med meg musikken overalt i leiligheten. På do også, må ha soundtrack til all denne dritten ikkesant



 

Good morning

Hei. Er faktisk våken, men er ikke helt i form. Har ikke lyst å legge meg, så egentlig sitter jeg bare og ser ut av vinduet på alle bilene som kjører forbi og himmelen som skifter sakte fra mørkeblå til lyseblå. Klokken er bare 07.53 og dagen har allerede begynt å fly forbi. 

Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg

Sleep, sleep, sleep

Hei alle fantastiske! Ble ikke skole idag heller. Sliter veldig med meg selv nå for tiden. Alt fraværet, alle spørsmålene om å ta halvt år, og selvfølgelig, leksene. Vet ikke hva jeg skal gjøre, alt er bare dritt. Alt jeg gjør er å ligge i senga, sove, ligge på sofaen, og sove litt til. 

Søvnen er ikke å finne noe sted, ettersom jeg sov i hele dag. Hadde taco til middag da, et lite lyspunkt. Har også fått en god bedring-gave fra mamma for noen dager siden, "Sy om med Jenny Skavlan". Fantastisk bok.
 Imorgen er det aktivitetsdag på skolen, så det er ikke så farlig hvis jeg ikke kommer. Kan jo ikke være med uansett

Da sier jeg godnatt, og fortsetter å leite etter drømmeland, good luck liksom

Ironisk?

Ny uke = nye muligheter? Ja særlig. Har ikke kommet meg på skolen enda, denne uken. Er like utslitt som forrige uke. D-r-i-t-t. Også er jeg så inspirert i klesveien nå, men å kle på seg for å ligge på sofaen; er jo ingen vits i dèt. Blir så sint, frustrert og lei meg. 



This fucking shit

livet går imot

Har ikke vært på skolen idag, var så utrolig sliten, etter igår. Og jeg er egentlig ganske flau over meg selv, for jeg vet mine  grenser, hvor mye jeg  orker, og hva som skal til for å  slå meg ut. Men jeg var likevel på Moa mye mer enn det jeg trengte, som  selvfølgelig  gikk utover skoledagen idag. Men samtidig føler jeg at det var bra jeg gjorde det, ellers blir det så grått, når det eneste du gjør er å være på skolen, være hjemme, sove.  Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, er så vanskelig å  forklare  uansett

A smile can hide a whole person.

Lyset treffer henne, det skinner gjennom den lille sprekken mellom vinduet og gardinen. Kulden tar tak i kroppen hennes. Dynen ligger i den andre enden av sengen. Det lille lyset som treffer henne varmer henne litt. Hun kan høre mennesker snakke og styre, de jobber. Hun kan høre barn, barn som smeller bena i sklia, så det lager en tordenlyd, de skriker, de ler. Hun kan føle hodet anstrenge seg mer og mer, for hvert minutt hun lander på jorden, etter turen til drømmeland. Det verker, som om noe holder henne igjen i sengen, det er så vondt. Foreldrene hennes vekker henne stadig vekk, de minner henne på om hvor mye klokken er. Hun føler seg presset. Hun prøver å sette seg opp, sakte. Musklene strammer seg i ryggen, hun må bruke armene for å komme seg helt opp, det verker.


Skuffelse er ordet hun føler, når hennes far sier til hennes bror Du er så flink, som legger deg tidlig og står opp i riktig tid. Var det meningen at han sa det litt ekstra høyt, i det broren skulle gå til skolen, mens hun lå med sterke smerter, en etasje over, i sengen sin. Var det meningen, meningen at hun skulle føle presset om å glemme tankene og smertene som gjorde kvelden og natten til søvnløs. Var det meningen at hun skulle føle presset for å glemme den intense smerten i hodet og kroppen som verker og er så altfor svak der hun ligger. Hun føler seg ensom, som om hun sitter i et rom fylt av mennesker, men samtidig så tomt. Jeg vet han ikke mener det vondt, for han elsker meg og resten av familien over alt på jord.

Hvordan føler du deg i dag, er setningen hun hører hver dag, av sine nærmeste. Bra, greit, fint, er ordene de får til svar. Det er ord fylt av løgn og press. Noen dager sier hun det som det er Jeg har vondt i hodet og er sliten. Hun sier det på en overlegen måte, som om hun ikke vil gå mer inn på det. Du skal ikke få prøvd å gjøre noen lekser i dag da.. men bare hvis du orker da, er noen av svarene hun får. Hun smiler og snur seg rundt, vekk fra personen. Hun kan føle tårene presse på, men den kontrollerte personene tar over henne. Hun klarer ikke slippe det løs, hun orker ikke forklare. Forklare alt det vonde, ingen vil forstå det sånn hun mener det uansett. Alt blir mistolket.


Det ringer på døren, det er en skjærende lyd for ørene hennes. Hun tvinger seg opp av sofaen, mens hun setter på smilet, som får alle til å tvile på om at hun faktisk er syk. Hun kan se personene hun er så glad i stå utenfor. De smiler mot henne, de er som en gjeng med lykketroll, hun kan ikke annet enn å fnise. Blir du med ut ? kan vi komme inn, er spørsmålene som gnager i det de kommer ut av munnene deres. Hun tenker, lenge, helt til setninger som Jeg er så sliten ? Orker ikke i dag, kommer ut av munnen hennes. Hun kan se ansiktene deres skifte uttrykk, de er fylt av oppgitthet og skuffelse. Men vi er jo også slitne ? Bare en liten stund da, får hun til svar. Kroppen og hjernen kjemper i mot, men hun kan ikke annet enn å si Okei, men kan ikke så lenge.



Tiden går så fort, mens de snakker om alt mellom himmel og jord, mens de tuller med hverandre, mens de nyter hverandres selskap. Flere timer har gått, det var ikke det hun hadde planlagt. De spør ofte Hvorfor er du ute når du ikke har vært på skolen, hun orker ikke, hun orker bare ikke forklare det nok en gang. Nå må jeg gå inn, er så sliten, er som regel setningen hun sier, når hun får tvunget den ut av munnen. Hvorfor, du virker jo helt frisk, svarer de. Hun kan føle et sinne treffe henne. Kan de ikke bare forstå, forstå at hun har lært seg å leve med sykdommen en liten stund, helt til det blir for tungt å bære. Kan de ikke bare forstå at sminke og en usynlig maske kan skjule ufattelig mye. Men det er ikke lett å forstå sånne ting, det vet jeg godt selv. I det hun går, kan hu se skuffelsen i øynene deres, hun kan kjenne hjerte rive.


Det er ikke mange som vet at denne jenta kjemper hver eneste dag for å komme seg på skolen, hun før var lei av. Det er ikke mange som vet at denne jenta pakker sekken i god tid, kvelden før, i håp om å komme seg på skolen neste dag. Det er ikke mange som vet at denne jenta finner frem klær hun skal ha på seg neste dag, så hun kanskje får litt mer krefter og søvn. Det er ikke mange som vet at denne jenta nå har skrekk for vann med noe i, bare på grunn av alt hun har måttet drikke for å få unyttige resultater. Det er ikke mange som vet at denne jenta føler at hun skuffer alle, når hun ikke gjør det hun egentlig skulle ha gjort, hvis hun ikke hadde vært syk. Det er ikke mange som vet at denne jenta legger seg med håp om at morgendagen kanskje blir litt mer som før. Det er ikke mange som vet at denne jenta kjemper seg gjennom hver eneste dag, med tårer i øynene. Det er ikke mange som kan se at denne jenta er syk, veldig syk.


Små oppturer og store nedturer, hun har ikke krefter til mer, hun har truffet det svarte hullet, på de mørkeste kveldene.


Denne jenta er meg, og jeg må klare det.

Denne teksten er desverre ikke skrevet av meg, men jeg tror ikke det finnes en annen tekst i verden som kan beskrive hvordan jeg har det, på en så bra måte. Så jeg fikk lov å kopiere den fra Rikke. Du finner innlegget her.

Sick and tired of being sick and tired

Var hjemme fra skolen idag, og igår. Kroppen sa bare stopp også orket jeg ikke mer... Jeg er så lei

 

Innocence


Avril Lavigne - Innocence

Siden jeg kom hjem fra skolen har jeg vært på sofaen. Hele siste uken har jeg vært på skolen hver dag, og er så utrolig stolt! Men når jeg kommer hjem er jeg på lik linje med et slakt. På skolen kommer lærerene bort én etter én og forklarer at jeg ikke kan få karakter i det og det faget, fordi jeg har vært for mye borte og hatt for få prøver. Jeg hater ME.
 

Også dere? Har fått laga meg et design, her (VET at bloggadressen eier, heh)! Se på det og fortelle hva du syntes? :-D Skal endre liitt på det, tekst og overskrift, og sånn

Filippa og M.E.

Dette med ME er litt vanskelig for meg. Jeg sovner som oftest ikke før kl 3, som resulterer i trøtthet på skolen. Jeg blir utslitt av å gå en tur. Og blir smådeprimert av de to andre punktene. Jeg griner meg inn i søvn flere ganger, gråter hver gang jeg vil, men ikke orker. Hvorfor kan ikke jeg gå på fotball? Håndball? Tennis? Dette er urettferdig, utrolig urettferdig.

Det er hardt å komme seg på skolen, men jeg gjør det på grunn av Maria, Oda og Martine, på grunn av karakterene, på grunn av "han". Men den aller største grunnen til at jeg drar på skolen, er at jeg er redd for å bli usynlig for resten av klassen. At de glemmer at jeg går der, at det blir som da jeg hadde kyssesyken. Det er en av de tingene jeg er mest redd for i livet. Jeg er redd for å bli usynlig.

Folk forstår ikke ME, hvorfor det kan være vanskelig å snakke, pusse tennene, kle av/på seg, og endel vil ikke forstå om jeg forklarer heller. Jeg sitter ikke i rullestol, jeg har ikke gips, så da kan jeg umulig være dårlig?
Jeg har lyst å legge meg ned og aldri våkne igjen. Jeg er lei.

MEN det finnes gode dager også, dager jeg drar på skolen, drar på moa etterpå, har det gøy. Dager jeg orker. Men som oftest hvis jeg gjør noe gøy, drar hjem til en venninne, og vi går ut en tur, da må jeg betale for dette. Hytteturer, skidager, leke i snøen, er noen få ting jeg må betale for ved å ligge opptil flere dager utslitt.

Jeg kan ofte framstille meg selv som hyper, med mye overskudd (tror jeg) og det gjør jeg fordi jeg hater å vise at jeg er sliten. Jeg vil ikke bli omtalt som "ho som alltid e sjuk og sliten". Jeg vil beskrives som "glad, med mye liv i seg" for det er sånn jeg egentlig er. Jeg følte jeg måtte dele dette en plass, aner ikke hvem som leser bloggen, og om det er noen som skulle hatt betydning av å lese det, men følte et behov for å skrive det.
Takk for meg.

Hva synes du? Kjenner du noen med ME?

So tired




Sliten..

ikke en fin uke, nei..

Hei dere!

Dette har vært en av mine dårligste uker. Jeg har avlyst avtale etter avtale, for hva? Jo, ligge på sofaen... Når jeg har våknet er det rett opp, hvor jeg tar tran og prøver å spise litt, for så å legge seg på sofaen med mac. Orker ikke noe annet, fikk ikke vært med Oda i går engang.. Det er sinnsykt kjipt... I tillegg har jeg begynt si feil som "spukbyttkjertel", og jeg har problemer med å skrive diverse ord, som "what" osv... 

Så i dag skal jeg bare ta det med ro, se på tv og drikke kakao, noe koselig :-) Kanskje lese mag eller noe sånn?
Og BLOGGE selvfølgelig! :-) 

blogger senere.. er litt sliten nå ; /

M.E.

M.E., Kronisk utmattelsessyndrom. 

Sommeren 2007 fikk jeg kyssesyken. For første gang gikk livet nedover- og jeg gikk bare i sjette klasse. Følte meg usynlig hele det året, ingen merket at jeg var borte. Det var plutselig ikke så gøy å dra på skolen lenger. I syvende ble jeg frisk, og akkurat da jeg fikk igjen kontaken med klassen, skulle vi skilles fordi vi begynte på ungdomskolen. 

Det begynte høsten i niende, 2010. Slappheten og trøttheten økte i takt med fraværet på skolen. Mamma og pappa skjønte at noe var galt så vi dro på sykehuset. De utredet meg, og fant ut at jeg hadde hatt kyssesyken for andre gang, men de fant ikke noe i kroppen . Jeg fikk diagnosen ME. Jeg husker ikke så mye fra den perioden, som om alt er tåkete. Jeg bare sov og sov. Men kyssesyken i 6.klasse hadde satt sine spor, og jeg var livredd for å bli usynlig og glemt. Så jeg prøvde å dra på skolen hver dag. Etter skolen sov jeg, og det ble gjerne resten av dagen. Jeg kunne våkne rundt elleve, og hele familien hadde spist middag, uten meg. Jeg fikk en tristhet inni meg, dagene gikk og jeg hadde verken kontroll over kroppen eller tiden min. Men det verste var utmattelsen. Ofte kunne jeg sitte i sofaen med åpen munn, bare fordi jeg ikke orket å lukke den. Å pusse tennene kunne bli det vanskligste i verden, og å gå opp til annen etasje føltes som Galdhøpiggen. Det var helt forferdelig. 


Januar 2011

Når du har ME er det ikke bare trøtthet og utmattelse som følger med, men du får gjerne endel andre ting, som feks; søvnforstyrrelser, svekket hukommelse og konsentrasjon, svimmelhet og mer. I tillegg til det psykiske. Jeg ble ganske deprimert, og er det av og til fortsatt. Jeg sluttet å ha folk på besøk, for jeg ble så dårlig av det. Jeg sluttet å gjøre lekser, sluttet å ha gym, sluttet å øve til prøver. Det gikk ikke. Så kom sommeren, og jeg greide ikke å sove om nettene og fikk til slutt sovemedisin. 


Juli 2011

I tiende klasse gikk det heller ikke så bra. Jeg kom meg på skolen nesten hver dag, og presset meg selv utrolig hardt. Sov i alle timene, sov etter skolen, men jeg gjorde ihvertfall en innsats. Jeg greide å ha tentamen og eksamen i matte. Men alt som kalles fantasi i forhold til norskstiler var like borte som sjangerkjennetegn. Jeg sluttet å få karakter i fag. Livet var helt dritt. 


September 2011


April 2012


Mai 2012

Nå skal jeg begynne på videregående, og jeg gruer meg sinnsykt. Jeg gjøre lekser, være med på prøver, og sikkert gå første året om igjen. Kanskje flere ganger. Kanskje jeg går i første når resten går i tredje. Og det er ikke engang fordi jeg er lat.
 Dritt-M.E.

Juli 2012

Skrevet 23.07.12


HER kan du lese om ME (skrevet av Ida Holm)

HER kan du lese om kyssesyken (Nettdoktor)

Filippa CH
Filippa CH

19, Ålesund

Hei og velkommen til min blogg! Her blogger jeg mest om min lidenskap for mote, men også mye om hverdagen min med ME, kronisk utmattelsessyndrom. Enjoy!

hits